Bedre helsetjenester i samhandling med erfaringskonsulenter?

Som erfaringskonsulent føler jeg at mitt ståsted mellom behandler, system og bruker, gir en unik posisjon til å hjelpe, sier Tone Berg (bildet).

På vegne av den tilliten, kan jeg si noe om hva som jeg mener er mangelfullt, skriver hun i denne kronikken.

I min funksjon er jeg ofte med på ulike kontor og etater, og får dermed bredt innblikk i brukerens liv.

 

Verktøy for samhandling.

Helsedirektoratet, systemet, brukere og helselov-utformerne har lenge vist tydlighet  ovenfor pasientgrupper som bør tilbys verktøy for å administrere egen helsesituasjon. Ved behov for flere hjelpeinstanser, sier loven at det skal opprettes en individuell plan.

Siden 2001 har helsedirektoratet forsøkt å pålegge de ulike tjenester og samhandle om, og gi pasienten god oversikt over sine muligheter.

Videre skal det kartlegges  med bruker, hvilke tjenester som kan være hensiktsmessig.

Innenfor en rekke somatiske tjenesteområder fungerer denne koordineringen svært bra, utfra de kilder jeg har snakket med.

Innenfor psykisk helsetjeneste er det fortsatt lite samhandlings kultur mellom de ulike instanser.
Hvorfor er det slik?

Det må være mer samhandling mellom tjenestene og mer involvering av bruker, gjerne gjennom ip-verktøy. Så må pasient og pårørenderettigheter bedre ivaretaes.

 

Lite hjelperinvolvering?

Alt for mange gode hjelpere blir for lite involvert. Blir det jobbet mer i dette området, får vi en forbedret psykiatrisk tjeneste. Jeg er veldig sikker på at dette er en riktig påstand.!

Å ruste opp nettverket , samt involvere hjelpere i brukerens pårørende nettverk, vil styrke muligheten til lengre og bedre livskvalitet for brukerne, er dette en ressurs vi kan stå ubenyttet?

Vi har taushetserklæringen, som på samme tid beskytter, men er også et hinder for samhandling. Mange hjelpere i systemet opplever taushetsplikten som en hindring, og det var vel aldri slik den var planlagt å virke? Jeg har snakket med mange som er fortvilet over hvordan taushetsplikten hindre hjelp frem. Både på behandler og bruker siden.

Vi må ta en debatt og finne løsninger slik at pårørende og nettverket får innpass og blir involvert. Uten det, vil dette være et evig saktegående tog, hvor bruker ikke finner frem i et uoversiktlig hjelpe apparat.

Holdninger og omstilling.

Vi må til livs innbitte holdninger om at pasienten er hjelpeløs og utilregnelig. Til tider har mange lavt funksjonsnivå, men vi skal da la brukeren få sin selvstendighet tilbake så fort han klarer det? Vi undervurderer psykisk syke, vi nedvurderer deres potensialet på en annen måte, enn personer med somatiske lidelser. Det må vi slutte med.

Ved å gi brukerne en opplevelse av inkludering og ansvarliggjøring av egen helse og fremtid, kan vi skape mer selvstendighet.
Brukerstyrte plasser hvor pasientene avgjør når og hvor lenge de er innlagt,gir gode tall på slik effekt. Det resulterer i færre og kortere innleggelser. Selvstendighet er kostnadsffektiv helsefremmende arbeid som vi alle bør ta del i.

Dette krever omstillingsevne og innsats, men med brukermedvirkning og erfarings-kompetanse med på laget, får dere en ny samarbeidspartner som kan gjøre mye feltarbeid og brobygging mellom bruker og system. Gevinsten er stor og noe som psykiatrien mangler. Vi er blitt invitert med for å være noe annerledes, nå er tiden kommet for å si noe om hva vi sammen kan endre.

Pasient og pårørende-rettigheter sier tydlig at når en bruker ikke er istand til å ivareta seg selv, skal behandler-apparatet finne nærmeste pårørende eller øvrig nettverk. Brukerne i psykiatrien sliter mer med relasjonsbygging enn andre pasientgrupper, og derfor bør dette være et satsingsområdet i behandlingstilbudet. Det finnes en rekke tiltak som kan benyttes til det, et godt verktøy som individuell plan kan være rammen.

Mine erfaringer i ambulant tjeneste er at vi trenger mer sømløse, tilrettelagte tjenester som er koordinert for hver enkelt bruker. Ved store nasjonale undersøkelser svarer mange psykiatriske pasienter at de ikke får god nok informasjon om sin behandling, og at det er vanskelig å bli mer selvstendig. Vi som er brukermedvirkere kan bygge bro mellom system og brukere, ved å informere om fordelene ved individuell plan, eller nettverksmøter.

Jeg vil si, etter over 2 års deltagelse på ambulant team si, blir mitt hoved prosjekt i tiden fremover å øke forståelsen rundt verdien for bygging av nettverket rundt brukeren.

Når myndighetsorganet, og det statlige fagdirektoratet som helsedirektoratet faktisk e r,  har som en av de viktige visjoner «å fremme en primærhelsesektor som samhandler godt», nå er det på tide å etterleve direktoratets rettningslinjer.

Individuell plan.

Vi vet at psykisk syke ofte har dårligere relasjons-evner, og nettverket kan være utslitt, fraværende og i noen tilfeller fullstendig ubrukelig. Psykiske syke må få hjelp til selvstendighet og gjenoppbygging av nettverk og pårørende, individuell plan kan her være en del av svaret.Når brukeren forstår verdien og mulighetene den kan gi.

Da må systemet oppfatte at dette IP-verkøyet hovedsaklig er for brukeren, for  planlegging av fremtidige mål og bedre opplevelser med helsetjensten. Systemet skal bruke den til å samarbeide for å gi bruker optimal helseoppfølging.

Vi erfaringskonsulenter i Trondheim tilbyr vår assistanse til dette arbeidet, vi forstår hva dette kan bety for «arkitekturen» for fremtias psykiatri. La oss gi det lokal forankring og eierskap, slik at vår landsdel får som visjon å bli best på samhandling for brukernes beste.

 

Tekst: Tone Berg Foto: Heidi Westerlund