Brukermedvirkning for barn og unge

Bilde: Prosjektmedarbeiderne i Min stemme teller

Det blir stadig mer fokus på viktigheten av brukerperspektivet i utformingen og utviklingen av helsetjenester. Barn og unge er en målgruppe som tidligere i liten grad har blitt involvert i dette, og heller blitt undervurdert til fordel for observerende voksne foresatte eller fagpersoner.

KBT er opptatt av å løfte frem disse stemmene. Vi tror at gode hjelpetilbud må bygges sammen med de som skal ha nytte av dem i likestilte roller; de som selv kjenner effekten vet best hva som hjelper og ikke. Derfor er barn og unge med erfaring nødt til å involveres direkte i prosessen med egne ord.

Brukermedvirkning – en menneskerett

Helsedirektoratet forteller at «brukermedvirkning er en lovfestet rettighet, og er dermed ikke noe tjenesteapparatet kan velge å forholde seg til eller ikke», og FNs barnekonvensjon har vedtatt følgende:

Art. 12:

Partene skal garantere et barn som er i stand til å gjøre danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet […] For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ.

I Pasient- og brukerrettighetsloven finner vi i § 4-4 spesifikke rettigheter for barn og unge i helsehjelp i Norge: «(…) Etter hvert som barnet utvikles og modnes, skal barnets foreldre, andre med foreldreansvaret eller barnevernet, jf. annet ledd, høre hva barnet har å si før samtykke gis. Når barnet er fylt 12 år, skal det få si sin mening i alle spørsmål som angår egen helse (…)».

I Barnevernloven § 6-3 Barns rettigheter under saksbehandlingen står det at:

Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Et barn kan opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Fylkesnemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i særskilte tilfeller. I sak som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker eller tiltak for barn som kan være utsatt for menneskehandel, skal barnet alltid regnes som part.

Vil du vite mer om rettigheter som barn/ungdom i psykisk helsevern? Se Helsedirektoratets brosjyrer Rettigheter i psykisk helsevern for deg under 16 år og Rettigheter i psykisk helsevern for deg mellom 16 og 18 år, og organisasjonen Voksne for barns sider om rettigheter.

Etter søking på området viser det seg at det er noe utfordrende å finne fokusrettet forskning og konkrete prosjekter som omhandler dette, særlig som er aktive i dag. Det kan ses i sammenheng med utfordringene knyttet til innhenting av brukererfaringer fra barn og unge: undervurdering av barn og unges kompetanse, tvil til troverdigheten med tanke på utvikling og rasjonalitet, selve kommunikasjonsmåten, og samtykkeordningen for barn under 16 år. Det er tydelig at det trengs mer kunnskap på disse punktene.

Likevel  kan de siste årene betegnes som et paradigmeskifte når det gjelder synet på barn; Fra å ha sett barn som voksenavhengige, sårbare og inkompetente objekt i en modningsprosess, ser man dem nå i større grad som subjekt og aktive aktører med kompetanse og handlingsmyndighet i eget liv. James og Prout beskriver dette i sin samling fra 1990, Constructing and reconstructing childhood: New directions in the sociological study og childhood, som er blant de mest refererte verkene på dette temaet. De skriver at barns umodenhet er en ren biologisk faktor, men hvordan denne umodenheten forstås og brukes til noe meningsfullt er kulturelle faktorer. Tradisjonelt har man forsket mye barn og ikke med barn. Det nye paradigmet er en utvikling hvor barnet som deltaker, barnets egen stemme og handlingskraft får ta større og større plass, og hvor instanser innen tjenester og forskning legger til rette for at dette skjer på alvor.

Dette settes ofte i sammenheng med Honneths anerkjennelsesteori. Honneth legger til grunn at anerkjennelse oppstår og foregår i dialog med andre, altså en relasjonell forståelse av anerkjennelse. Han deler opp anerkjennelse i tre begrep: Kjærlighet kommer fra tette private relasjoner som er preget av tillit, hengivenhet og aksept, og bygger barnets identitet og selvtillit. Rett kommer fra de rettigheter man har som person sett sammen med de forpliktelsene man har i samfunnet med tanke på normer, likeverd og ytelse, og dette bygger barnets selvrespekt. Solidaritet handler om likeverdig aksept og verdsettelse for den man er og at man blir inkludert i et felleskap, og bygger barnets selvverdsettelse. Honneth argumenterer for at disse tre formene for anerkjennelse til sammen utgjør grunnlaget for barnets utvikling og barnets plass i samfunnets samspill. Forfatteren Nigel Thomas sier i artikkelen med at man kan vurdere hvordan barns medvirkning fungerer i tråd med hvor sterk disse formene for anerkjennelse er, fordi de inkluderer både det private og emosjonelle og det offentlige/samfunnsmessige og rasjonelle.

Det er ingen tvil om at det er mer etiske hensyn å ta når det gjelder barn og unge. Å inkludere barn berører forskningsetiske dilemmaer særlig knyttet til forholdet mellom beskyttelse og deltakelse. I artikkelen «Sårbare» barn som deltakere i kvalitativ forskning fra 2010 løfter forfatterne Strandbu og Thørnblad dette frem i lys av forskning. Forskningsetiske retningslinjer legger føringer for forskningsdesign og for inkludering og ekskludering av utvalg, og dermed påvirker de også produksjonen av kunnskap. Forfatterne peker på at det å forhåndsdefinere grupper som «sårbare» og «utsatte» vil kunne gi metodologiske føringer i forskningen, noe som kan føre til en fare for at den kunnskapen som blir resultatet får dårligere kvalitet eller i mindre grad speiler realiteten.

Navigating Ethical Challenges in Qualitative Research With Children and Youth Through Sustaining Mindful Presence fra 2017 tar tak i det samme temaet når det skrives at voksne ofte overdimensjonerer sårbarheten og etikken i barn sammenlignet med voksne. Artikkelen slår derimot fast at å inkludere barn og unge i forskning og evaluering fører til empowerment, altså myndiggjøring og selvstyrking. De etiske hensynene innebefatter både anonymitet, samtykke, ulike forståelser av fenomener, makt, uventet følelsesmessig eller risikabel informasjon, og særlig det relasjonelle. Det konkluderes derfor at det som trengs er bedre etiske retningslinjer og verktøy for forskeren/evaluatoren i form av mindful presence [oppmerksom/tankefull tilstedeværelse], som innebærer selvbevissthet, selvregulering, engasjement, empati, aksept, åpenhet, nysgjerrighet, refleksivitet, fleksibilitet og respekt. Å bruke mindful presence bevisst i møte med barn og unge vil hjelpe de voksne å takle de etiske dilemmaene som kan oppstå.

1. juli 2017 fikk Norge en ny forskrift som sier at barn mellom 12 og 16 år har rett til selv å samtykke til deltakelse i medisinsk og helsefaglig forskning. Retten har klare forutsetninger med hensyn til type forskningsprosjekt, etikk, nytteverdi og informert samtykke tilpasset barn. Dette er et viktig fordi det åpner muligheter for flere barn som ellers grunnet foresatte ikke kunne ha deltatt, og ikke minst fordi det viser en anerkjennelse av barns kunnskap. Således er det et ledd i å styrke barns mulighet for deltakelse og innflytelse på det som angår dem i samfunnet.

Rettigheter og anerkjennelse legger mye av grunnlaget for medvirkning, men det er mer enn det. Ut viklingen av brukermedvirkning for barn og unge har vært preget av tokenisme – «medvirkning på liksom», altså en symbolsk involvering for å oppnå visse krav eller goder uten at de unge egentlig får reell påvirkningskraft. I Teoretiske perspektiver i synet på ungdoms medvirkning – en litteraturgjennomgang fra 2011 skriver Backe-Hansen at det innebærer at sluttproduktet av deltakelsen er definisjonen av makt: innflytelse. Hun skriver at makt er at det man blir hørt på resulterer i reell påvirkning, og det at barn/unge får makt som gir konsekvenser der det tas beslutninger derfor kan ses på som vellykket deltakelse – altså brukermedvirkning.

I praksis

Hvordan skjer så dette i praksis? En av de modellene som har hatt mye innflytelse på dette området ble utviklet av Hart i 1992, og har navnet «Ladder of children`s participation» [Stige for barns deltakelse]. Denne gjengis i blant annet Teoretiske perspektiver i synet på ungdoms medvirkning – en litteraturgjennomgang:

  1. Manipulering – Unge blir brukt til å argumentere for en sak som fremmer voksnes hensikt eller blir konsultert uten feedback.
  2. Dekorering – Unge markerer en sak, men har ingen rolle i saken.
  3. Tokenisme – Symbolsk involvering hvor de unge ikke får innflytelse.
  4. Voksne har definert og bestemt, men unge blir invitert og informert.
  5. Unge inkluderes på forhånd, informeres og konsulteres, og deres oppfatninger tas på alvor.
  6. Voksne initierer, men ansvaret for å ta beslutningene deles med de unge.
  7. Unge initierer og gjennomfører.
  8. Unge initierer og deler beslutninger med de voksne.

De tre første trinnene er ikke medvirkning. Det presiseres at det ikke alltid er nødvendig å jobbe på det øverste trinnet, det vil både avhenge av prosjektet samt at deltakelse må skje på den måten det passer de unge best. Hensikten med modellen er at den kan være et godt bilde på ulike former for deltakelse som vekker refleksjoner, og den kan være en nyttig tankeramme når man skal jobbe med brukerinvolvering.

En annen metode mye brukt i sammenheng med forskningsprosjekter er Participatory Action Research (PAR), på norsk kalt deltakerbasert forskning. Dette innebærer at personer i lokalsamfunnet eller en organisasjon, altså personer i/nær målgruppen, gjennomfører forskning sammen med utdannede forskere. Metoden tar altså sikte på å forske med og ikke på, og er svært praksisnær. Sentrale mål er å motarbeide maktforskjeller og øke makten til de marginaliserte gruppene, styrke personer til å ta en aktiv rolle i å engasjere til forbedringer i samfunnet, samt å fange opp problemstillinger som er relevant for målgruppen og strategier for å møte disse.

Prosjektet Spaces & Places i Canada har blitt gjennomført etter denne metoden. Forskere, tjenesteytere og ungdommer tilhørende Mi`kmaq-urbefolkningen i Nova Scotia gikk sammen for å utforske hvordan de unge opplever det lokale samfunnet og på hvilke måter det påvirker deres helse og velvære. I artikkelen In This Together: Relational Accountability and Meaningful Research and Dissemination With Youth fra 2017 diskuterer de unge prosjektmedarbeiderne sin deltakelse i prosjektet og hva som var viktige faktorer for at det ble vellykket. Ungdommene trekker frem viktigheten av det å bruke tid på å bli kjent med hverandre og hverandres kultur og agenda, slik at de gikk inn i prosjektet med felles forståelse og enighet rundt hva de skulle se på, hvorfor og hvordan. Det var betydningsfullt og personlig berikende for ungdommene å få ta ansvar i prosjektet, og det var viktig at det var tilrettelagt for opplæring, tilpasning og endringer underveis. Forskerne trekker frem at viktige forutsetninger er å se på ungdommenes kunnskap som likestilt med det faglige, og å møte ungdommene på deres premisser (eksempelvis møtesteder, tidspunkt, strategier). Det var viktig å inkludere de unge i hele prosjektperioden slik at de fikk stor grad av innflytelse og kontroll på både utformingen, forskningsspørsmål og metoder fra starten av, og til slutt på hvordan formidling av funn, anbefalinger og erfaringer burde foregå. Oppsummert kom de sammen frem til at ansvar med tanke på det relasjonelle gjennom respekt, gjensidighet og ansvar er det avgjørende for å lykkes med samarbeidsprosjekter på denne måten.

Prosjektet «Min stemme teller» fra 2015 og 2018 så blant annet på barn og unges erfaringer med brukermedvirkning på individuelt nivå for brukere av barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk (BUP) sitt polikliniske tilbud i alderen 12-18 år, for å bidra til at dette legges til grunn for utvikling av tjenesten. Rapporten forteller at de unge mener at en god relasjon, at behandleren skaper rom for innspill og at det de sier blir tatt på alvor er viktige elementer for å lykkes med dette. At helsepersonellet gir tilstrekkelig informasjon, og at de forklarer hvorfor de tenker og handler som de gjør er avgjørende forutsetninger. Deltakerne fremhever at helsepersonellet må etterspørre deres ønsker og meninger direkte, da man ofte ikke vet at man har rett på å medvirke. Det de sier må få reell innvirkning på behandlingen de mottar. Prosjektet baserte seg på Bruker Spør Bruker-metoden, hvor unge personer i alderen 18-23 år med egenerfaring med bruk av psykisk helsetjenester ble rekruttert som prosjektmedarbeidere, fikk opplæring, var med på utforming av prosjektet og gjennomførte intervjuer med deltakerne. Hensikten med prosjektet var å utvikle en metodikk for å innhente erfaringer og synspunkter fra gruppen barn og unge på et selvstendig grunnlag, og de unge deltakernes tilbakemeldinger var derfor svært viktig. Deltakerne forteller at det å bli intervjuet av noen uavhengige av tjenesten som var nær dem i alder og som hadde egenerfaring var avgjørende i form av at det gav større forståelse, trygghet, likestilte roller og en uformell setting. De opplevde at det var enklere å snakke og at det var bedre holdninger fordi man kunne relatere til hverandre.

Lignende erfaringer og funn beskriver Paulsen i Ungdommers erfaringer med medvirkning i barnevernet, som har intervjuet unge i alderen 16-26 år, med fokus på deres opplevelser med medvirkning i barnevernet og faktorer som påvirker graden av medvirkning. De unge fortalte at viktige forutsetninger var god informasjon og det å få være med på møter, men at først og fremst en god relasjon var avgjørende for lysten til å medvirke og graden av innflytelse på beslutninger. Ansatte som lytter, anerkjenner, veileder ved beslutninger og ikke automatisk antar ungdommens beste, gjorde at det ble lettere å si sine meninger og stole på at den ansatte vektlegger meningene. Det var også flere som hadde endt opp med å ikke lengre si hva de mente eller dukke opp på møter fordi de opplevde at de ikke ble lyttet til og tatt på alvor. Et viktig poeng i konklusjonen er graden av medvirkning påvirkes av antall møtepunkter mellom barnet og ansatte, og at kontinuitet gir større muligheter for medvirkning. I 2000 gjennomførte Thomas Nigel en undersøkelse blant barn under barnevernets omsorg om synet om egen deltakelse. Barna ble bedt om å rangere faktorer som var viktige for egen deltakelse fra mest viktig til minst viktig, med følgende resultat:

  1. Bli lyttet til
  2. Få si sin mening
  3. Få støtte
  4. Få vite hva som skjer
  5. Få valg
  6. Tid til å tenke gjennom ting
  7. At voksne ikke legger press på meg
  8. At voksne tar gode avgjørelser
  9. Få det som jeg vil

Et tiltak for å bidra til brukermedvirkning på systemnivå er brukerråd/brukerutvalg/brukerpanel, som er en samling personer med egen brukererfaring eller representanter for brukere som skal ha en rådgivende funksjon ovenfor et helseforetak eller styrer på overordnet nivå, på avdeling i helsetjenesten, plan- og arbeidsgrupper i kommune/fylke eller tilsynsinstanser. På politisk nivå er slike involvert før en politisk beslutning fattes, i form av råd, komiteer eller utvalg som legger premisser basert på deres felt. Mange fylker, kommuner og helseforetak har eget (barne- og) ungdomsråd, se gjerne ung.no sin database over ungdomsråd i Norge. Regjeringen har særlig i forbindelse med kommune- og regionreform og sammenslåing løftet frem ungdomsråd som et aktuelt og viktig medvirkningsorgan, og sier i 2018 på sine nettsider at kommunen og ungdommene bør diskutere hvordan dette best kan organiseres. De skriver at suksesskriterier for at rådet skal fungere godt er:

  1. Reell påvirkningskraft – Innspill får reell innvirkning i kommunen, og man har mulighet til å komme med nye initiativ.
  2. Kontaktperson i kommunen – Bidrar til kontinuitet i rådet, fanger opp relevante saker i kommunen, og har ressurser til å være mellomledd mellom råd og kommune.
  3. Tydelig mandat – Tydelig hvilke rettigheter, plikter og muligheter rådet har, og sikrer forankring og legitimitet.
  4. Forankring og interesse hos ordførere og rådmenn – Politisk og administrativ ledelse etterspør ideer/synspunkter med respekt og anerkjennelse.

Februar 2018 ble Norges første brukerråd for barnevernet startet, bestående av medlemmer fra brukerorganisasjonene Landsforeningen for barnevernsbarn, Forandringsfabrikken, Voksne for barn, Barn av rusmisbrukere, Mental Helse Ungdom, Norsk innvandrerforum, Elevorganisasjonen og Organisasjon for barnevernsforeldre. De skal fremme brukerperspektivet i saker og prosesser, og bidra til at barn og foreldre blir hørt. I 2015 gjennomførte Anders Bjørkås Knuten en studie av et brukerråd ved en barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUP) i en storby i Norge, med hensikt om å få et bilde på hvordan et brukerråd fungerer i lys av innflytelsen fra brukerrepresentanter inn mot representantene fra virksomheten og konsekvensene brukerrådet har for virksomheten. Syv deltakere fra brukerrådet ble intervjuet om sine erfaringer. Funnene belyser flere utfordringsområder: Først og fremst var det ulikt hvilke erfaringer og kompetanse representantene hadde med det å være representant, og dette påvirket grad av deltakelse, innflytelse, det å sette saker på agendaen og gjennomslagskraft på virksomheten. Det er derfor et behov for kompetanseheving blant både brukerrepresentanter og virksomhetsrepresentanter. Dette hadde blitt forsøkt løst ved tilbud om modulbasert opplæring for brukerrepresentantene, men få av deltakerne hadde begynt eller fullført dette. Det var også utfordringer knyttet til hvordan erfaringene til de barna/ungdommene som faktisk bruker tjenesten blir innhentet. Økt bruk av brukerundersøkelser og opprettelse av et brukerforum på avdelingen med hensikt om erfaringsutveksling og å få frem problemstillinger ble trukket frem som mulige måter å få tak i disse på.

Et annet tiltak som løfter brukermedvirkning og brukertilfredshet i tjenestene, og som nå for tiden får økende oppmerksomhet, er ansettelse av erfaringskonsulenter (personer som blir ansatt innen helse-/sosialarbeid på bakgrunn av sin egenerfaring med psykisk helse- og/eller rusproblemer). UngArena er et erfaringskonsulenttiltak for barn og unge i alderen 12-25 år, utviklet av Mental Helse og Mental Helse Ungdom på bakgrunn av status, mangler og behov avdekket i en studie om unges erfaringer med psykisk helse, utdanning, arbeid og sårbare livssituasjoner fra 2013. UngArena er et gratis lett tilgjengelig lavterskeltilbud uten henvisning og ventetid med lang åpningstid, som gir barn og unge mulighet til samtaler eller praktisk hjelp til små og store utfordringer. På Arena-sentre blir de møtt av frivillige unge voksne med egenerfaring som har fått opplæring og av fagpersoner (psykolog, ruskonsulent, sosialarbeider, sykepleier, studierådgiver), med mulighet for å bli henvist videre til andre instanser ved behov. Tilbudet baseres på ung-til-ung-metodikk, hvor tanken er å skape tillit og ufarliggjøring gjennom likemannsarbeid, for å oppnå støtte og hjelp på de unges premisser på de unges språk.  I samarbeid med kommuner, frivillige organisasjoner og fagmiljøer vil det opprettes Arena-sentre i mange byer fremover, i tråd med regjeringens satsing på tidlig innsats, lavterskeltilbud og forebyggende folkehelse for barn og unge.

Metoder og arenaer

  • Likeverdig samarbeid – Medbestemmelse i egen plan og prosess som bruker.
    • IP – Individuell plan – Plan/verktøy for et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset hjelpetilbud, med formål om å styrke samhandlingen mellom tjeneste og bruker/pårørende og sikre brukermedvirkning. Planen er brukeren sin plan, og skal være basert på hans/hennes mål og ønsker.
  • Erfaringskonsulenter – medarbeider med brukererfaring ansatt i helsetjeneste.
  • Skriftlige evalueringsskjema og spørreundersøkelser.
    • FIT – Feedbackorienterte tjenester (Også kjent som KOR – klient og resultatstyrt praksis) – Skjema for systematisk innhenting av tilbakemeldinger fra brukeren om nytten av behandlingen, terapiprosessen og relasjonen til behandler sett ut i fra ulike evalueringsskalaer. Skjemaet fylles ut av brukeren på slutten av hver time, og blir grunnlaget for samtale om hvordan behandlingen fungerer og hva som skal endres. På den måten får brukeren en aktiv rolle i behandlings- og utviklingsprosessen.
  • Intervju og dialogbasert evaluering.
    • Bruker Spør Bruker(BSB) – en kvalitativ metode der tidligere brukere av tjenesten er med på å utforme og gjennomføre intervju av nåværende brukere. Resultatene sammenfattes i en sluttrapport og deles i dialogkonferanse med alle involverte og tjenestens ansatte. KBT har lang erfaring med denne metoden.
  • Forskning der unge brukere blir involvert som medforskere.
  • Læringsnettverk, nettverksmøter og konferanser med involvering av barn og unge – Formidling, deling og utvikling av kunnskap og erfaring med fagpersonell og brukere.
  • Dialogkonferanser/dialogmøter – Samling av brukere/brukerrepresentanter og fagfolk/tjenesteytere med mål om å skape dialog om virksomheten, løfte frem problemstillinger og løsninger.
  • Barne- og/eller ungdomsråd/-utvalg/komiteer/arbeidsgrupper – Unge representanter med en rådgivende funksjon fra et brukerperspektiv, med mål om å fremme kommunikasjonen med, erfaringer og utfordringer, til nytte for tjenesteutvikling.
  • Pasient- og brukerombud – Jobber for å ivareta brukeres rettigheter, sikkerhet, behov og interesser i helsetjenestene.
    • Barneombudet – Barn og unges talsperson med ansvar for at barn og unges meninger blir hørt og deres rettigheter blir ivaretatt.
  • Regionale kunnskapssentrene for barn og unges psykiske helse (RKBU) – Jobber med forskning, utvikling, undervisning og formidling om barn og unges psykiske helse og deres meninger.
  • Representanter og talspersoner – Voksne representanter som på bakgrunn av samarbeid med barn og unge, deltar i råd, utvalg og lignende for å fremme barn og unges stemme, behov og meninger i ulike sammenhenger på systemnivå. Eksempler er helseforetakenes brukerråd, kommunale brukerråd, kontrollkommisjon og ulike arbeids- og ressursgrupper. Målet med dette er å gyldiggjøre og styrke barns stemme, bidra til at deres behov og synspunkter kommer frem til de med makt og myndighet til å påvirke tjenester og tilbud, og sørge for at de får reell innflytelse.
  • Brukerorganisasjoner og frivillige organisasjoner – Representerer kunnskap og erfaring fra brukere og driver med rådgivning, formidling, opplæring, drift av tiltak, støtte og styrking av brukerstemmen på individnivå, systemnivå, og politisk nivå.

Ideelle organisasjoner, stiftelser og frivillige instanser

Litteratur

Se våre engelske ressurssider for litteratur på engelsk.

Offentlige dokumenter

Bøker

  • Liv Mette Gulbrandsen (red.). (2014). Barns deltakelse i hverdagsliv og profesjonell praksis. En utforskende tilnærming. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Strandbu, A. (2011). Barns deltakelse, hverdagslige og vanskelige beslutninger. Oslo: Universitetsforlaget.

Rapporter og publikasjoner

Forskningsartikler

Linker til videre ressurser

Se våre engelske ressurssider for linker til engelske sider.

Slik arbeider KBT med dette

KBT vil bidra gjennom satsing på prosjekter som omhandler kvalitetssikring, metodeforskning, og brukerinvolvering av barn og unge, og videreformidling av dette arbeidet gjennom undervisning og dokumentasjon.

I 2015 ble pilotprosjektet «Min stemme teller», i samarbeid med Rådet for psykisk helse, Redd barna region midt, og Mental Helse Ungdom, satt i gang for utprøving og tilpasning av Bruker Spør Bruker-metoden for ungdom 16-18 år i St. Olavs BUP Trondheim. En gruppe unge prosjektmedarbeidere som har egenerfaring med bruk av psykisk helsetjenester fikk opplæring i BSB, og deltok i utforming av intervjuguide, gjennomføring av intervju, analysearbeid og rapportskriving. 02.11.2015 ble det holdt en dialogkonferanse med ansatte fra BUP der sluttrapporten ble presentert og diskutert. Hensikten med prosjektet var å utvikle en metodikk for reell brukerinvolvering for barn og unge i en klient-, pasient- eller brukerposisjon. Målet var å sørge for at målgruppen fikk formidlet erfaringene på selvstendig grunnlag, for å så bringe funnene videre til systemnivå for å sikre at tjenestene kontinuerlig utvikler seg etter barn og unges erfaringer og synspunkter. Resultatene fikk svært gode tilbakemeldinger fra både deltakerne og ansatte hos BUP.

I 2017 fikk KBT støtte fra Extrastiftelsen gjennom Rådet for psykisk helse til å videreføre «Min stemme teller» som et 3-årig metodeutviklingsprosjekt, der vi skal videreutvikle og prøve ut metoden for ulike aldersgrupper og tjenester, både innenfor spesialisthelsetjenesten og kommunale tjenester. Til nå har det blitt gjennomført to evalueringer, og en tredje er i gang. Etter pilotprosjektet i 2015 som beskrevet over, ble prosjektet videreført i 2017 med evaluering av Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk ved Sykehuset Levanger, hvor en rapport er under ferdigstilling. Høsten 2018 skal det gjennomføres en evaluering av Team barn og unge i Stangehjelpa, hvor prosjektet nå er i startfasen med planleggings- og rekrutteringsarbeid.

KBT har vært aktivt med i KS` læringsnettverk på dette området; «God samhandling for barn og unge». Formålet med nettverket er å utvikle og forbedre de kommunale helsetjenestene for å sikre god samhandling for barn og unge med psykisk helse- og rusproblematikk. Med fokus på spørsmålet «Hva er viktig for deg?», settes tjenestenes praksis i lys for refleksjon og diskusjon, læring og inspirasjon. Sammen med unge personer med brukererfaring har vi bidratt med fokus på og formidling av brukerperspektivet fra barn og unges ståsted. Det gjorde vi gjennom opplegg med foredrag og gruppearbeid.

KBT inngikk i 2017 et samarbeid med Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – psykisk helse og barnevern Midt-Norge (RKBU Midt-Norge). Hensikten med samarbeidet for begge parter er å styrke brukerperspektivett og gyldiggjøre barn og ungdoms brukerkunnskap innen forskning, tjenestestøtte, undervisning og formidling. Vi skal få til felles prosjekter, og KBT skal bidra med brukerkompetansen inn i disse fire arbeidsområdene. Med oss i dette samarbeidet er de unge ressurspersonene sentrale i både utforming og gjennomføring. Vi har allerede bidratt med undervisning på masterutdanningen «Barn og unges psykiske helse» i 2018.

About Christina Kildal

Prosjektmedarbeider. Jobber med barn og unge-prosjekter, Bruker Spør Bruker-evalueringer og artikler til nettsida.