Recovery

Bilde: Skute på havet.

Hva handler det om?

Recovery, på norsk ofte kalt «tilfriskningsprosess» eller «bedringsprosess», som begrep kan forstås på ulike måter, og det kan eksempelvis beskrives som en modell, paradigme, fenomen, filosofi, ideologi, tilnærming, verktøykasse og/eller et erfaringsbasert kunnskapsfelt. Skeptikere hevder at begrepet bare er en myte. Det er likevel ikke et nytt begrep, noe som kan illustreres ved at mennesker som har hatt psykiske helseproblemer i lengre tid har visst at de kan bli bedre. Dette viser også funn gjort i flere ulike forløpsstudier og forskningsarbeider innen psykisk helsearbeid i mer enn 50 år: mennesker med psykiske helseproblemer kan bli bedre, både med og uten hjelp fra profesjonelle. Når vi da snakker om bedring vender vi fokuset bort fra begrepet «frisk». Recovery dreier seg heller om å leve med utfordringer, enn å bli kvitt og leve uten. Det handler om å leve et godt liv til tross for det man sliter med.

Man ser likevel at psykiske lidelser ofte blir betegnet som kroniske, og et eksempel her er schizofreni. Forløpsstudier gjennomført av Davidson og Roe i 2007 viser likevel at mellom 45 og 65 % av personene med en schizofreni-diagnose ble/blir bedre. Courteney Hardings undersøkelser og funn fra 1987 står sentralt når det kommer til forskning knyttet til recovery. Harding fant ut at mellom 53 og 68 % av personene ble bedre. Slike resultater finner man også i andre studier, eksempelvis en multisenterstudie som inkluderte 18 store pasientgrupper. Disse gruppene befant seg geografisk over hele verden, i både i-land og u-land, og funnene viste at omkring halvparten av informantene opplevde bedring.

Recovery sin opprinnelse har bakgrunn i opprør fra 60-tallet mot urett og mangel på anerkjennelse og behandling i psykiatrien. Aktivismen dreide seg om å kjempe for at mennesker med psykiske og/eller rusproblemer skulle få de samme rettighetene som andre og tilgang på god hjelp, med protest mot den medikamentelle og institusjonelle behandlingen som tradisjonelt sett var det eneste alternativet for behandling i sin tid. Utviklingen av psykiske helsetjenester har også bidratt til en økt interesse for recovery, og en viktig faktor her er blant annet oppbyggingen av lokalbaserte tilbud. Andre sentrale faktorer er det økte fokuset på menneskerettigheter og brukermedvirkning innen psykisk helsearbeid. Recovery henger tett sammen med flere andre begreper, for eksempel resilience (på norsk kalt motstandsdyktighet), salutogenese, empowerment (på norsk kalt myndiggjøring eller egenmakt), rehabilitering, helse og velvære, samarbeidende praksiser og familie- og nettverksarbeid.

At personer med erfaringskunnskap med psykiske helseproblem i lengre tid har visst at de kan bli bedre, kan illustrere noe av det som er unikt med recovery som forskningsområde og utviklingen av dette som et begrep. Recovery handler om menneskers erfaringer med psykiske helseproblemer/rusproblemer og hva de selv mener er viktig for å kunne takle sine utfordringer og ha et godt liv. En viktig del av recovery er derfor å jobbe for at levd erfaring blir anerkjent som et gyldig kunnskapssyn. Det handler både om å se og nyttiggjøre enkeltindividets egenerfaring i personlige prosesser, og å gyldiggjøre brukerkunnskapen som kollektiv kunnskap i samfunnet. Et prosjekt med dette som mål er Tilgjengelighetsprosjektet ved KBT, som holder på å oppsummere funn fra 20 Bruker Spør Bruker-undersøkelser om hva som er styrker og svakheter i helsetjenestene. Flere av begrepene som brukerne definerer som styrker og viktige elementer i helsetjenesten kan man knytte til recovery-orientert praksis, herunder felles beslutninger, sosial kontakt og utviklingsmuligheter.

I amerikanske forskningsmiljøer begynte man å fokusere på recovery som en tilnærming på 1970- og 1980-tallet. En av pionerne har vært og er Patricia Deegan, som på bakgrunn av sin erfaring fra egen recovery-prosess etter å ha fått diagnosen schizofreni har vært en aktivist for recovery-tenkning i psykiske helsetjenester. Hun har særlig vært opptatt av å kjempe for rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne, og innovasjon knyttet til recovery-orienterte tjenester med blant annet elektroniske/nettbaserte tjenester ved Pat Deegan PhD & Associates i Massachusetts. En annen med samme interesse er William A. Anthony, som også har formulert en av de mest siterte definisjonene av recovery:

  • Recovery er en dypt personlig, unik prosess som innebærer endring av ens holdninger, verdier, følelser, mål, ferdigheter og/eller roller. Det er en måte å leve et liv på som gir håp, trivsel og mulighet til å bidra, på tross av begrensningene som de psykiske problemene representerer. Recovery innebærer ny mening og nye mål for livet, og muligheter til å vokse og utvikle seg.

Sitatet slik det er sitert er hentet fra Borg, Karlsson og Stenhammers systematiske kunnskapssammenstilling Recoveryorienterte praksiser (2013), som har vært det mest omfattende materialet på norsk på dette området. I senere år har man, spesielt i britisk og nordisk forskning, vært mer opptatt av rettighetsperspektiver, samfunnsmessige og kontekstuelle forhold. I februar 2018 skriver Helsedirektoratet i en nyhetssak på bakgrunn av den folkehelsepolitiske rapporten fra 2017, at: «sosial ulikhet i levevaner og levekår bidrar til sosial ulikhet i helse […] I arbeidet med å redusere sosiale helseforskjeller er det nødvendig å rette oppmerksomheten mot årsakene som ligger bak». De trekker frem blant annet ulikheter i samfunnet, nedgang i økonomiske levekår, og en økning i vanskeligstilte barn og unge i oppveksten som bekymringsverdige utviklingstrekk for den norske befolkningens helse som vil kreve større innsats.

Den andre dimensjonen dette handler om er at ingen mennesker skal bli karakterisert som «så kronisk psykisk syk» at de ikke kan leve verdige, selvstendige og meningsfulle liv. Definering av andre mennesker og normalitet i samfunnet er derfor sentrale tema; hvem er det som bestemmer hva som er normalt og unormalt, hva bør vi oppnå og hvordan skal våre liv se ut? Recovery-filosofien bunner i at vi først og fremst er mennesker, vi er alle ulike og det må derfor være opp til hver enkelt hvilke mål man vil sette seg og hvordan man vil komme dit. Recovery-orienterte praksiser bygger på at alle mennesker har de samme rettighetene og at alle innehar kompetanse, ressurser og vekstpotensial. Dette innebærer videre at mennesker gjennom en recovery-prosess forsøker å finne ut hva man vil i livet og hvordan, uavhengig av andre, finne muligheter og omgivelser som kan styrke en selv.

Det har blitt formulert flere ulike definisjoner av recovery. ImROC (Implementing Recovery through Organizational Change) som arbeider med tjenesteutvikling i England, omtalet recovery slik: «recovery handler om å skape seg et meningsfullt og tilfredsstillende liv, slik som personene selv definerer det, med eller uten symptomer og problemer som kan komme og gå» (Sheperd, Boardman & Slade som sitert i Borg, Karlsson & Stenhammer, 2013). Andre definisjoner er den kjente CHIME-rammen, utviklet av Leamy, Bird, Le Boutillier, Williams og Slade i 2011:

  • Connectedness – Tilknytning/tilhørighet
  • Hope – Håp
  • Identity – Identitet
  • Meaning – Mening
  • Empowerment – Egenmakt

Le Boutillier m.fl. gjennomgikk 30 dokumenter fra seks ulike land til analyse i 2011, og fant følgende fire prinsipper for recovery-orienterte praksiser:

  1. Fremme medborgerskap – Støtte personen i arbeidet med å få et meningsfullt liv i lokalmiljøet med fokus på rettigheter, sosial inkludering og lokalmiljøutvikling.
  2. Støtte til personens egne recovery-mål – Lydhørhet og lojalitet til personens mål og ønsker for livet sitt, hvor det vektlegges valgmuligheter, likemannsarbeid og helhet.
  3. Samarbeidsrelasjoner – Partnerskap og likeverd.
  4. Organisasjonsmessig lojalitet – Ledelse, kultur og rammebetingelser som muliggjør radikale endringer.

Når det gjelder norsk helse- og velferdspolitikk, har recovery tradisjonelt sett hatt en beskjeden rolle, det er kort nevnt i nasjonale retningslinjer for behandling (blant annet ROP-retningslinjene fra 2012 og veilederen Sammen om mestring fra 2014). Sentrale satsingsområder innen psykisk helse fra de siste 30 årene inkluderer likevel viktige prinsipper for recovery-orienterte praksiser. NOU 2001:22 Fra bruker til borger legger til grunn verdier om et menneskesyn basert på likeverd og et solidarisk samfunn for alle, og foreslår på bakgrunn av utredning av funksjonshemmedes rettigheter ulike strategier og virkemidler for å fremme denne gruppens muligheter for deltakelse, inkludering og likestilling i samfunnet. Dette finner man også igjen i blant annet satsingsområder som Opptrappingsplanen (1998) og Samhandlingsreformen (2009). Felles for disse er at de omfatter og understreker begreper som humanisme, lokalbaserte tilbud, menneskerettigheter, bruker- og pasientrettigheter, medvirkning, sosial inkludering og deltakelse. Sammen om mestring (2014) fremhever det som en anbefaling at recovery-perspektivet bør prege tjenesteytingen. Slik sett er recovery likevel godt forankret i politiske føringer i Norge.

Borg, Karlsson og Stenhammer (2013) skriver at det er ulike tilnærminger til utviklingen av recovery-begrepet, og hevder at denne bygger på to forskjellige kilder: de psykiske helsetjenestene og brukererfaringer og grasrotbevegelsene sine erfaringsbaserte kunnskaper. Førstnevnte fokuserer i hovedsak på resultater, mens den andre kilden er opptatt av mobilisering og engasjement for å bli lyttet til, anerkjent og trodd på som verdige medborgere. Dette fører videre til at det er utviklet tre ulike recovery-tilnærminger som det ofte vises til i tjenesteutvikling og forskningsarbeider innen psykisk helsearbeid. Disse tre er: Recovery som en personlig/individuell prosess, recovery som sosial prosess og recovery som klinisk recovery.

Bilde: Skute på havet.
Bilde: Skute på havet.

Ulike former

Recovery skjer der folk er. Prosessen gjennomføres alene og sammen med venner, familie, kollegaer og/eller fagpersoner – med andre ord i samfunnet.

Personlig/individuell recovery

Personlig recovery handler om det arbeidet, innsatsen og tålmodigheten som personen selv legger ned for å bli bedre. Man ser at en slik tilnærming til recovery-orienterte praksiser skiller seg fra fag- og forskningsmiljøers perspektiver, da disse ofte har det biomedisinske perspektivet som forståelsesgrunnlag, og at tjenestene er preget av krav om effektivitet og målbare resultater.

Viktige områder i personlig recovery er tro på fremtiden, betydningen av håp, etablering av en positiv identitet og egenkontroll. Det handler om å ha noe å gå til i hverdagen, noe sin gir en mening og muligheter/arenaer for å høre til og være til nytte for noe(n). Her er arbeidslivet og jobb svært sentralt og byr på mye kraft og muligheter; å forplikte seg til noe, bidra til noe og at noen tror på deg og forventer noe av deg. Karlsson, Borg og Stenhammer (2013) skriver at personlig recovery kan bestå av tre ulike stadier: å komme over fastlåsthet, å finne og ta tilbake det tapte, og å kunne ha god livskvalitet. Førstnevnte handler om å akseptere problemene man har og situasjonen man står i, med ønske om forandring og det å finne mot og håp. Den andre fasen består av å ta ansvar, oppdage egne muligheter, ta tilbake egen myndighet og kontroll, samt å finne måter som gjør at man kan fungere i dagliglivet. Den siste fasen omhandler det å kunne trives med seg selv og å kunne kjenne på velvære. I Bruker Spør Bruker-evaluering av Sagatun Brukerstyrt Senter i 2017 ble brukerne av senteret spurt om hvordan de selv definerer recovery, og i et av svarene gjenspeiles disse fasene tydelig: «Recovery vil jo være noe å komme seg tilbake til… et steg hvor man var fornøyd. Men sånn sett nå er det jo ikke helt det jeg vil heller. Jeg vil jo komme meg, ikke bakover til stedet hvor jeg var fornøyd, jeg vil komme meg framover til et sted hvor jeg kan være fornøyd med den jeg er nå.»

Personlig recovery kan oppsummert beskrives som ulike dimensjoner, som omfatter tro på egne muligheter, håp, opplevelse av mening, mestring, utvikling, kontroll og aksept av problemene man har (samt at disse bare er en begrenset del av en). Innunder dette er relasjonell recovery sentralt, noe som handler om på hvilke måter samspill med andre og den sosiale konteksten påvirker levekår og muliggjør et liv slik man ønsker. Det å oppleve tilhørighet og bygge, vedlikeholde og reparere relasjoner er sentrale aspekter i en slik tilnærming; å ha noen å være glad i og ha noen som er glad i deg. I personlig recovery er det hovedsakelig  personens egeninnsats vektlagt, men hjelp og støtte fra fagfolk kan være en viktig del av prosessen. Marit Borg holdt et innlegg på samling for de brukerstyrte sentra på Gardemoen den 6. februar 2017, hvor hun snakket om fagfolk som “lobbyister”. Dette handler om hva fagpersoner gjør for å muliggjøre og støtte opp brukerens meninger om og egeninnsats for et bedre liv og håndtere utfordringer. Viktige elementer er støtte, veivisning, empowerment, forståelse, motivasjon og hjelp til å finne muligheter.

Sosial recovery

I de siste årene har det vært et økende fokus på recovery som sosiale prosesser. I flere nordiske studier har man fokusert på hvordan samfunnsforhold, sosiale prosesser og levekår spiller inn i recovery-prosesser. NIBR-rapporten Psykisk sykes levekår fra 2008  og data fra Helse- og levekårsundersøkelsene i 1998, 2002 og 2005 viser at mennesker med psykisk helse- og rusproblemer har dårligere levekår, helse, utdanning, inntekt, sosialt liv og tilgang på somatiske helsetjenester. Denne gruppen har i gjennomsnitt 20 år kortere levealder enn andre, og er overrepresentert blant bostedsløse.

Den sosiale modellen ser i større grad funksjonshemming som et samfunnsproblem, med mangel på sosial inkludering og evne til tilrettelegging som årsak. Modellen sier dermed at et funksjonsproblem hos personen ikke nødvendigvis må medføre funksjonshemming i samfunnet, eksempelvis i jobb. Aspekter som bolig, utdannelse, penger, sosiale arenaer, jobb og aktivitet, lokalmiljø, samt familie og venner står frem som sentrale i menneskers tilfriskningsprosesser, og dette finner man igjen i studier som viser at recovery foregår i selve livet, ikke kun i behandlingsinstitusjoner. Hvordan skal man for eksempel kunne jobbe med sine psykiske problemer eller rusutfordringer om man er i ferd med å miste boligen sin eller ikke har nok penger til å forsørge barna sine? Sammenhengen mellom levekår og helse er tydelig, og det er et behov for mer samfunnsarbeid på disse områdene. Et område som har vært tillagt større satsing de siste årene er bolig. I Opptrappingsplanen for rusfeltet 2016-2020 kan vi lese at stabil og trygg bolig trekkes frem av brukere som det viktigste første steget i en bedringsprosess, og at økningen av kommunale boliger er en recovery-fremmende faktor som også bidrar til å unngå antall innleggelser. Strategien Bolig for velferd fra 2014 fastsetter nasjonale mål og prioriterte innsatsområder for det boligsosiale arbeidet, og det har blitt utarbeidet en egen nettside hvor man kan se gode eksempler på dette arbeidet og de boligtjenestene som fins i Norge.

Helen Glover innførte i 2005 i sitt arbeid begrepet «recoverynærende omgivelser», noe som illustrerer skillet mellom miljøer som kan gi næring til utvikling, håp og vekst, og andre miljøer som heller skaper barrierer og krenkelser. I førstnevnte miljø kan begreper som sosiale og materielle betingelser og medborgerskap være sentrale. Tew m.fl. kritiserer tilnærmingen til recovery som en individuell/personlig prosess, og forskerne hevder at det blir for enkelt å si at det er kun personen selv som har kontroll over eget liv, tilknytting til sosiale miljøer og positiv identitetsdannelse. De skriver derimot at forutsetningene for recovery-prosessen er sosiale betingelser og omgivelser. Tew m.fl. viser også til publikasjoner som skildrer at sosiale faktorer både kan fremme og hindre utviklingen hos mennesker. For at en person skal kunne kontrollere livet sitt, må han/hun være i et samfunn som tillater en slik utvikling. Fravær av diskriminering og stigma i samfunnet er grunnleggende faktorer for at mennesker kan gjenetablere positive og sosiale identiteter. Med en sosial tilnærming til recovery, ser man at mulighetene for recovery avhenger av omgivelsene rundt personen. I dette ligger det blant annet at det er mennesker som har kunnskap, forståelse og mulighet til å støtte enkeltpersoner i bedringsprosessen. Beresford skriver i 2005 om tre ulike forståelsesmodeller for sosial recovery, og viktige poenger er:

  • Det er ofte sammenheng mellom psykiske helseproblemer og livshendelser.
  • Psykisk helse henger klart sammen med sosial rolle, arbeidsstatus og klasse.
  • Samfunnspåvirkninger er sentrale elementer for at mennesker får, eller fortsetter å ha, psykiske vansker..

Fellesskapet og sosial inklusjon er en viktig del av sosial recovery. Det å høre til og å være en del av noe er et grunnleggende behov i mennesket, og det å være noen og være noe for noen andre er av stor betydning i livet. Det kan handle om å finne fellesskap gjennom interesser og aktive hobbyer, tro og åndelige forhold eller i den digitale verden som dataspill og sosiale medier. Arbeid og jobb er også sentralt her. I Oppfølgingsplan for arbeid og psykisk helse 2013-2016 kan vi lese at å delta i arbeidslivet fremmer den psykiske helsen, økonomisk trygghet, levekår og livskvalitet, og det er derfor et viktig folkehelsearbeid og samfunnsansvar å tilrettelegge for at også personer med psykisk helse- og rusutfordringer skal kunne jobbe og blir inkludert i arbeidslivet. Viktige tiltak for å muliggjøre dette er blant annet reduksjon av negative konsekvenser for rusmiddelbruk, styrking av NAV, mer tilrettelegging på arbeidsplassen, flere tiltaksplasser for personer med nedsatt funksjonsevne, økt bruk av gradert sykemelding fremfor full sykemelding, Individuell Jobbstøtte (IPS), styrking av arbeidsgivere, samt tettere samarbeid mellom de ulike helse- og sosialtjenestene for forebygging, tidlig intervensjon og samordnet oppfølging.

Et tiltak innen sosial recovery er treffsted, et lavterskeltilbud tilgjengelig for alle med utfordringer med psykisk helse/rus hvor man kan delta uten henvisning, vedtak eller diagnoser. Disse tilbudene tilbyr en sosial møteplass, kreative aktiviteter, fysiske aktiviteter, gruppetilbud, matlaging og måltider og ulike kurs for å mestre hverdagen. Treffsted kan være en recovery-fremmende arena, men det er også diskutert hvorvidt det bidrar til sosial recovery eller blir et «oppbevaringssted» hvor folk i liten grad kommer seg noen vei videre. Dette vil i stor grad ha sammenheng med egen innsats og på hvilken måte man bruker stedet. Bruker Spør Bruker-evaluering på Sagatun Brukerstyrt Senter fra 2017 viser hvordan treffsted kan være en vellykket recovery-fremmende arena, hvor mennesker med psykisk helse-/rusutfordringer opplever utvikling, mestring og håp gjennom fellesskapet. De som brukte Sagatun fortalte at de ut av dette fellesskapet fikk både livslyst, motivasjon, håp, støttende relasjoner, nye perspektiver og personlig utvikling. Det handlet om å være en del av noe, få til noe sammen, og å bidra med noe nyttig gjennom forpliktelse ved at noen forventer noe av deg. Det ble også fremhevet at treffsted kunne fungere som en slags «mellomstasjon» i et sted mellom behandling og arbeid, for å jobbe med seg selv uten for mye press fra andre. Andre eksempel på treffsted finner du i Sommerstua, Heimdal og Veiskillet i Trondheim kommune, og ved Vårres Brukerstyrt Senter nord i Trøndelag, sør i Trøndelag og i Møre og Romsdal.

Klinisk recovery

Klinisk recovery er utviklet av behandlings- og rehabiliteringsmiljøer, og viktige punkter her er resultatorientering, resultatmål og behandlingseffekt. Man ser at denne tilnærmingen skiller seg fra både personlig/individrettet og sosial recovery, da tjenestene ofte bruker kvantitative, objektive mål for å evaluere om en person er «frisk(ere)». Klinisk recovery er på mange måter en tilpasning til den økende standardiseringen og krav om effektivitet i tjenestene. Slade skildrer i 2009 hovedtrekk i klinisk recovery: at prosessen er en tilstand eller et resultat, at den kan observeres og vurderes av en fagperson, og at den er lik for flere (den varierer ikke mellom mennesker). Recovery-prosessen observeres og måles gjennom operasjonaliserte funn, blant annet fravær av symptomer, funksjonsgrad i ulike sosiale settinger (jobb, bosituasjon) og at personen har et sosialt nettverk. Ut i fra et tradisjonelt klinisk perspektiv har det vært lite eller ingen fokus på personer sine erfaringskunnskaper innen psykisk helsevern, men forskere er i økende grad interesserte i å utvikle resultatmål som er mer relevante for enkeltpersoner og som slik sett reflekterer en flerdimensjonal recovery-forståelse. En slik forståelse kan skapes gjennom bruk av instrumenter som måler personlig recovery i tillegg til instrumenter som måler recovery-orientering hos ulike helse- og velferdstjenester.

Verktøy som benyttes innen klinisk recovery:

  • INSPIRE – Måleverktøy for å evaluere den enkeltes opplevelse av recovery-støtten de mottar fra sin behandler i tjenesten.
  • SURE – Vurderingsskjema der brukere med rusutfordringer selv, eller sammen med fagperson i behandling, kan kartlegge og evaluere egen bedringsprosess.

 

I helsetjenesten

Implementering av recovery-orienterte praksiser i helsetjenestene forutsetter en omstilling av fagfolk og en praksisendring i form av nye prosedyrer og rutiner. Det krever heving av faglig kompetanse om recovery for at tjenesten skal få recovery som grunntanke og handlingsmåte i behandlingstilbudene. Sammen om mestring (2014) skriver at: «Recoveryperspektivet legger til grunn at tjenesteutøveren anser brukeren som ekspert på seg selv og formidler tro på at han eller hun kan utvikle seg og få et bedre liv. Relasjonen mellom bruker og tjenesteutøver må preges av likeverdighet, åpenhet, ærlighet og tillit. Tjenesteutøveren må bistå brukeren i å utvikle ferdigheter, nettverk og støtte, slik at hun eller han kan ta mest mulig ansvar for eget liv». Veilederen fremhever videre kulturendring i tjenestene med fokus på språk, samvær- og samarbeidsformer og integrering av brukeres erfaringskunnskap med fagkunnskap som sentrale strategier i implementeringen. Sandnes kommune har utarbeidet en veileder for recovery-orientert praksis i 2015, hvor de beskriver følgende arbeidsområder i implementeringen:

  1. Jobbe med verdier – synliggjøring av ønskede verdier og refleksjon rundt verdier og holdninger, både for seg selv, i gruppe med ansatte og sammen med bruker(e).
  2. Å integrere verdiene i praksis – hva betyr verdiene for vår praksis, hvordan finner vi de igjen eller ønsker å finne dem igjen.
  3. Å skreddersy praksis ved bruk av systematiske tilbakemeldinger/feedback på praksisutøvelsen. Det vil si kontinuerlig sjekke ut om vi treffer brukerens behov og justere praksis etter hans/hennes ønsker og mål.

Professor Kjell A. Rørvik holdt et foredrag om Omstilling og gjennomføringskraft: Den besværlige implementeringen innen psykisk helsearbeid på konferansen «Utvikling og bruk av kunnskap i psykisk helsearbeid» den 3. oktober 2017. I foredraget peker han på at psykisk helse- og rusfeltet omhandler svært komplekse og sammensatte problemer og grenseproblematikk når det kommer til profesjoner, kulturer, geografi, aktører og avdelinger. Rørvik sier derfor at krav om effektivisering i helsetjenestene og standardisering, eksempelvis de aktuelle pakkeforløpene, dermed gir spenninger med recovery, og derfor kan gi økt utfordring med implementering av recovery-orientert praksis.

Måter, metoder og arenaer som setter fokus på og ivaretar dette:

  • Erfaringskonsulenter – Både politikk og forskning fremhever ansettelser av personer med brukererfaring som en viktig faktor i recovery-fremmende praksis. Samspill med likepersoner og å bli møtt med noen med egenerfaring er verdifullt på den måten at det gir økt følelse av forståelse, tillit, anerkjennelse, inspirasjon, tro og håp om bedring. Erfaringsmedarbeidere kan på flere måter fungere som brobygger mellom bruker og fag samt bidra til holdningsendringer i tjenestene.
  • IMR (Illness Management and Recovery) – Behandling og tilnærming som foregår både individuelt og i grupper, med fokus på selvbestemmelse, myndiggjøring, kunnskap om egen sykdom, motiverende teknikker og kognitive strategier.
  • MI (Motiverende intervju) – Samtale mellom fagperson og bruker med fokus på motivasjon, endring og mestring. Formålet med metoden er å få brukeren til å reflektere over livet sitt og skape ønske om endring, der man som fagperson unngår å komme med dirigeringer, argumentasjon, overtalelse og løsninger. Viktige elementer er aksept, nysgjerrighet, medfølelse og partnerskap.
  • Refleksjonskort – Verktøy for å stimulere til diskusjon rundt recovery i tjenestene, både for ledere og ansatte og i samarbeid med brukere. Kortene består av utsagn og problemstillinger som omhandler definisjoner av begrepet, verdier, holdninger, maktforhold, brukerperspektivet, etikk og recovery-orientert praksis.
  • Brukerstyrte tiltak.
  • Læringsnettverk, nettverkssamlinger og konferanser.
    • Kommunalt Recoveryorientert Nettverk (KRON) – Bydel Gamle Oslo, Helseetaten i Oslo, Bærum kommune, Asker kommune, Sandnes kommune og Bergen kommune i samarbeid med NAPHA og Høgskolen i Buskerud og Vestfold.
    • Kommunesektorens organisasjon (KS)‘ læringsnettverk «Recovery».
    • Recovery-nettverk i Midt-Norge – KBT har tatt initiativ til å lage et recovery-nettverk for Midt-Norge, som skal ha til hensikt å samle aktører innen psykisk helse og rus med interesse for recovery med formål om å utvikle og utveksle kompetanse om dette.

Opplæring, utdanning, kurs og foredrag

  • Utdanning og opplæring – Kunnskap om recovery inngår i mange utdanningsløp i helsesektoren. Her er noen studietilbud som går spesifikt på recovery i Norge:
  • Kurs og foredragskonsepter
    • KoRus (Kompetansesenter Rus) Vest Stavanger – Tilbyr foredrag for ansatte innen rus og psykisk helse, om personer med rusutfordringer sin erfaring med tilfriskningsprosess, behandling og tilrettelegging av tjeneste med utgangspunkt i recovery-perspektiv.
    • RIO (Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon) – En landsdekkende brukerorganisasjon som ble stiftet i 1996. Organisasjonen tilbyr foredrag og undervisning til blant annet helsetjenester innenfor temaer knyttet til brukere og pasienter innen psykisk helse og rus. Sentrale punkter er mellom annet selvhjelp og mestring, rusfrihet og skadereduksjon, oppfølging og integrering, pasientforløp, motivasjon og motstand, og hvordan å møte brukeren/pasienten.
    • MARBORG – Tilbyr undervisning og veiledning for helsetjenester og ansatte på rusfeltet, om tema som brukermedvirkning på systemnivå, brukerstyrte tiltak, arbeid og aktivitet.
    • De regionale brukerstyrte sentra, les mer lengre ned på siden.

 

Et kritisk blikk

Recovery som tenkning og praksis har også vært preget av skepsis og kritikk. Først og fremst bunner det i at begrepet er diffust og abstrakt både når det gjelder definisjon og praktisk utførelse. Da det i stor grad dreier seg om hver enkelt person sin forståelse av egen prosess, blir det umulig å utarbeide generelle retningslinjer for recovery-orientert praksis som er konkrete nok, noe som fører til utfordringer med implementering for helsetjenestene. I tillegg er dette et relativt nytt begrep som krever tid for å innarbeides. Flere tjenesteytere avskriver recovery som nok et begrep «i vinden» eller som et nytt navn på allerede eksisterende verdier, og mener derfor at de alltid har jobbet på denne måten. Dette med begreper er også et tema for brukergruppen; har man samme forståelse av recovery? Bruker man hverdagslige begreper det er lett å identifisere seg med? Begreper som drømmer, verdier og fremtidshåp kan for mange bli så svevende at en recovery-basert tilnærming vil kunne oppleves fremmed og for lite håndfast til at behandlingen blir hjelpsom.

Noe av den mest fremtredende kritikken er hvorvidt recovery-orientert praksis fører til ansvarsfraskrivelse fra tjenesten og at brukeren blir for mye overlatt til seg selv med for lite hjelp. Da selvstyring og individuelle forståelser er særlig vektlagt i en recovery-prosess, kan det utgjøre en utfordrende balanse for tjenesteyter mellom det å gi ansvarsfrihet og hjelpe-/støttetiltak, og det å gi brukeren selvstyring og utviklingsmuligheter. I tillegg beveger recovery seg bort i fra fokus på diagnoser, noe som har gitt grunn til bekymring for at brukere og pårørende lett kan miste rettigheter i behandling eller at rettighetene havner i skyggen til fordel for dette egenansvaret. Arild Knutsen i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) sier i et intervju hos Erfaringskompetanse, at recovery undergraver de som har det verst; det å bli en ressurs og rusfri holdes frem som det eneste som gjelder i recovery, og dette fører til at motivasjonen forsvinner hos de som ikke greier å komme i gang med å styre sin egen bedringsprosess. Han peker på at recovery-bevegelsen tjener mye penger på store ord, foredrag og bøker, uten at det fører til et bedre hjelpetilbud for brukere. Et dilemma man kan trekke ut av dette er balansen mellom å møte brukeren der vedkommende er her og nå, og det å tenke drømmer, mål og fremtid; får brukeren nok tid på seg? Denne balansen handler om kombinasjonen av recovery-baserte metoder og andre metoder, og mest av alt handler det om timing i prosessen.

Den brukerstyrte organisasjonen Recovery in the Bin, har vært ledende innenfor det kritiske blikket på recovery. De skriver at:

  • Vi har sett oss lei på måten tjenestene og politikken benytter recovery som et virkemiddel for å disiplinere og kontrollere de som prøver å finne sin plass og sin vei i livet, å leve slik de ønsker og takle de reelle psykiske utfordringene de har i hverdagen. Vi tror på menneskerettigheter og sosial rettferdighet! [Egen oversettelse].

De mener at grunnprinsippene i recovery er verd å ivareta og kjempe for, herunder autonomi og selvbestemmelse, men at det er koloniseringen av recovery i tjenestene og politikken som undergraver disse. Her ligger noe av kjernen til kritikken av recovery; at prinsippene recovery innebefatter verken kan samles i en «one-size-fits-all»-metode eller måles. Mange stiller seg derfor kritiske til hvor realisert recovery blir innen klinisk recovery, hvor det nettopp skal benyttes måleinstrumenter for blant annet bedring og symptomlette.

Videre har det også vært, særlig innen forskning, bekymring for at man glemmer det sosiale aspektet bak det sterke individfokuset i samfunnet og i psykisk helsetjenester. Den sosiale konteksten har stor betydning for menneskers helse, og som tidligere nevnt argumenteres det derfor for i større grad å se psykisk helse- og rusutfordringer som et samfunnsproblem, noe som i praksis kan komme i konflikt med recovery-filosofiens fokus på iverksetting av egne ressurser og styring i eget liv. Mange frykter derfor at aspekter som omhandler relasjoner, sosiale samspill, arbeidslivet og bolig ikke blir tatt tak i og heller undergraves, noe som kan gi utilstrekkelig utbytte behandlingen og være hemmende i bedringsprosessen.

Ideelle organisasjoner, stiftelser og frivillige instanser

  • ImROC (Implementing Recovery through Organizational Change) – Jobber sammen med brukere, fagpersoner, ulike samfunnsaktører og befolkningen for øvrig med å utvikle systemer, tjenester, tiltak og kulturer som støtter opp om recovery-praksis og -kultur i samfunnet. Holder til i Nottingham.
  • Scottish Recovery Network – Jobber med å formidle kunnskap om psykisk helse og recovery og initiere og styrke recovery-prosesser i samfunnet, gjennom sosiale medier, video-, lyd- og litteraturressurser, verktøy, kunnskapsoverføring, likepersonsarbeid og forskning. Holder til i Glasgow.
  • The Yale Program for Recovery and Community Health (PRCH) – En av de internasjonalt ledende aktørene som arbeider for operasjonalisering og implementering av recovery-tenkning i tjenester og samfunnet. De driver forskning, opplæring, evalueringer og politisk arbeid om recovery på områdene psykisk helse, rus, sosial inkludering og helseforskjeller. Programmet holder til ved Yale School of Medicine.
  • South West Yorkshire Partnership Recovery Colleges – Driver en rekke ulike kurs i recovery som omhandler både selvstyrking i egen recovery-prosess og opplæring/edukasjon i recovery-filosofien. Holder til i Yorkshire.
  • The World Association for Psychosocial Rehabilitation (WAPR) – En uavhengig internasjonal organisasjon bestående av helsearbeidere innen psykisk helse fra hele verden. Organisasjonen har som mål å spre prinsipper og praksis i psykososial rehabilitering, gjennom blant annet konferanser rundt om i verden.
  • RecoveryCafè – Driver felles møteplass for mennesker med utfordringer tilknyttet hjemløshet, psykisk helse og rus, med tilbud om sosiale aktiviteter, støtte og hjelp til utvikling og mestring. Holder til i Seattle.

Recovery-tilbud i Norge

De regionale brukerstyrte sentra

Knutepunkt for Recovery

Sammen med de andre regionale brukerstyrte sentra er KBT i gang med arbeidet for å bli Knutepunkt for Recovery. Knutepunkt for Recovery vil være ressurs- og kompetansebase for recovery, som regionalt utgjør de fysiske sentra og nasjonalt utgjør et nettverk. Prosjektet har følgende målsetting:

  • Anerkjennelse av at recovery er en personlig og sosial prosess.
  • Anerkjennelse og anvendelse av erfaringsbasert kunnskap.
  • Reell recovery for brukerne, god ressursutnyttelse for tjenestene og likeverdige samarbeidsprosesser.
  • God livskvalitet og en verdig livssituasjon for mennesker med psykososiale utfordringer.

Gjennom aktiviteter som undervisning, veiledning, kurs, verktøy og innsamling og formidling av erfaringskunnskap vil vi styrke enkeltpersoner og grupper, forebygge stigmatisering og utenforskap, og fremme menneskerettigheter, verdige levekår og økt deltakelse for alle. Vi vil bistå og samarbeide med brukerorganisasjoner, utdanningsinstitusjoner, kompetansemiljøer, kommuner og helseforetak for å bidra til at erfaringskunnskap legges til grunn for recovery-baserte tjenester og praksiser.

Hvert senter har opparbeidet seg spisskompetanse på ulike områder. Når det gjelder recovery, kan du lese om hvordan KBT arbeider med dette nederst i denne artikkelen. Her er noen eksempler på hvordan de andre sentra jobber med dette:

  • Bikuben Regionalt Brukerstyrte Senter
    • Pårørende møteplass: Pårørende og fagfolk innen psykisk helse og/eller rusomsorgen, for å utveksle erfaringer og kunnskap om å være pårørende.
    • Selvstyrkingskurs for ulike grupper mennesker med psykisk helseutfordringer.
    • Mestringsgrupper.
  • Vårres Regionat Brukerstyrte Senter
    • Likepersonssamtaler: Samtaletilbud med personer med egenerfaring.
    • Mestringskurs: Et kurs med mål om å gi mennesker med ulike helseproblemer og funksjonsnedsettelser eller pårørørende verktøy til å bedre kunne mestre hverdagen. Tema som gjenkjenning av symptomer, mål, hverdagsplan, fysisk aktivitet og kosthold, kommunikasjon og problemløsning er i fokus.
    • Treffsted med ulike aktiviteter.
  • ROM Agder
    • Kjøkkenpraten: Et tiltak som innebærer samling rundt kjøkkenbordet for folk som ønsker å utveksle erfaringer om psykisk helse. Målet er å bidra til håp og ny kunnskap om hvordan å leve med og mestre sine utfordringer.
    • Kjøkkenpratlederkurs: Opplæring i Kjøkkenpratens historikk og struktur, ledelsesprinsipper, evalueringer, recovery, empatisk kommunikasjon, offertrekantens rolle, ivaretakelse av seg selv og veiledningsnettverk.
  • Sagatun Brukerstyrt Senter
    • Recoveryverksteder: Plenumsforelesning, diskusjon og gruppearbeid med mål om å få mer kunnskap om recovery som prosess og praksis og å få innsikt i dokumenterte forhold og erfaringer som fremmer helse og verdier som bidrar til bedringsprosesser.
    • Verktøykassa for brukermedvirkning: Selvstyrkingskurset gir en innføring i empowerment, kommunikasjon og brukermedvirkning på individ- og systemnivå. Prosesslederkurset innebærer de samme temaene, men retter seg mot de som ønsker å lede en gruppe eller organisasjon i arbeidet med dette.
    • Treffsted med ulike aktiviteter.

Eksempler på recovery-tilbud i kommuner og fylker:

Flere og flere kommuner får øynene opp for recovery-orientert praksis og jobber mot recovery som grunntanke i de psykisk helse- og rustjenestene de tilbyr. Her er et utvalg gode eksempler på recovery-orienterte praksiser i kommuner:

Eksempler på andre tilbud og tiltak i Norge:

  • Rockovery – Tiltaket bygger på musikkterapi med målsetting om personlig utvikling, empowerment, noe fast å gå til, meningsfull aktivitet, gode opplevelser og formidling gjennom å få mulighet til å spille musikken sin profesjonelt live foran et publikum. Deltakerne er tilknyttet barnevern, rusomsorg, psykisk helsevern, kriminalomsorg eller andre hjelpetjenester. Foreløpig finner du Rockovery arrangert i Bergen, Oslo og Fredrikstad.
  • Ung Recovery på Incita – Incita er et privat helseforetak som blant annet driver omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere, Wenger Gård Omsorgssenter i Eidsvoll og Skjeppsjøen Omsorgssenter i Oppland, og er i tillegg i oppstart av enheter for behandling av ungdommer med alvorlige atferdsvansker. Metodikk og faglig ståsted er sterkt forankret i recovery-metodikk, og fokuserer på ressurser, muligheter, mestring, utvikling og miljøterapi for å skape en meningsfull hverdag.
  • Hurdalsjøen Recoverysenter (Incita) – Behandlingstilbud som bygger på recovery-orienterte metoder, og som eksempelvis benytter metoden IMR (Illness Management and Recovery). Brukermedvirkning, aktiv miljøterapi, individuell tilpasning, arbeidstrening og fysisk aktivitet står sentralt. Tilbudet ligger i Hurdal, Akershus. Incita sine tilbud bygger i hovedsak på recovery-orienterte praksiser. Tilbudet inkluderer også medisinfrie behandlingsmetoder.
  • RIO-ReStart. Rehabiliteringstilbud for personer som har gjennomført rusbehandling eller soning og som ønsker å være rusfri, få arbeid og et verdig liv. Tilbudet ligger på Bragdøya i Kristiandsandsfjorden, og inkluderer ulike tiltak: dagtilbud, arbeidstrening, ulike kurs og selvutvikling med mer. Samarbeider blant annet med Bragdøya Kystlag, NAV, Gatejuristen, Sørlandsparken næringsforening, Kirkens Bymisjon og Kriminalomsorg i frihet. RIO drifter i tillegg Kafe X i Tromsø og Idrett mot Rus.
  • Fontenehus – Per dags dato er det 14 ulike Fontenehus i Norge, og disse finner man i Asker, Tromsø, Bergen, Stavanger, Drammen, Hønefoss, Oslo Øst, Oslo, Rygge, Harstad, Kongsberg og Gjøvik. I tillegg er Fontenehuset i Trondheim under utvikling. Husene jobber for at arbeidstrening skal få en sentral plass i tilbudet til personer med psykiske helseproblemer. Medlemmer og ansatte medarbeidere jobber side om side, og man forsøker å gjøre slik at husene fungerer og utvikles til det beste for mennesker med ulike forutsetninger og behov. Myndiggjøring (empowerment) og gjenvinning av kontroll er sentrale begreper innen Fontenehusmodellen. Man trenger ikke henvisning for å benytte seg av tilbudene.
  • Krafttak for sang – Et lavterskeltilbud hvor korsang blir brukt som metode for å fremme bedring og deltakelse for folk med psykiske helseplager. Tilbudet vil bidra til glede i livet, økt selvtillit, økt energi, tro på seg selv, mestring og bedre helse. Tilbudet fins i følgende kommuner: Bergen, Kongsberg, Vestre Toten, Alta, Klepp, Harstad, Fjaler, Målselv, Namsos, Sauherad, Steinkjer, Surnadal, Søndre Land, Vestre Slidre, Vinje, Ås, Jondal, Ullensvang og Odda, og Midsund, Nesset og Molde. Les om studien som ble gjort på dette her.

Litteratur

Se våre engelske ressurssider for litteratur på engelsk.

Offentlige dokumenter

Recovery er politisk forankret i følgende offentlige dokumenter:

Bøker

  • Karlsson, B. & Borg, M. (2017) Tradisjoner, fornyelser og praksiser. Oslo: Gyldendal Akademisk.
  • Landheim, A., Wiig, F. L., Brendbekken, M., Brodahl, M. & Biong, S. (2016). Et bedre liv. Historier, erfaringer og forskning om recovery ved rusmiddelmisbruk og psykiske helseproblemer. Oslo: Gyldendal Akademisk.
  • Borg, M. & Topor, A. (2014). Virksomme relasjoner: om bedringsprosesser ved alvorlige psykiske lidelser. Oslo: Kommuneforlaget.
  • Barth, T; Børtveit, T & Prescott, P. (2013). Motiverende intervju. Samtaler om endring. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Rapporter og publikasjoner

Forskningsartikler

Linker til videre ressurser

Se våre engelske ressurssider for linker til engelske sider.

 

Slik arbeider KBT med dette

KBT mener at god hjelp tar utgangspunkt i brukerens behov og ønsker, slik at man sammen kan finne muligheter for utvikling og måter å jobbe med sine utfordringer på. Vi har tro på at det finnes ressurser i hvert menneske, som man ved riktig støtte kan bruke til å mestre hverdagen sin, for å få et godt og verdig liv på tross av psykisk helse- eller rusutfordringer. Dette er nettopp noe av kjernen recovery-filosofien, og vi jobber derfor for å få mer recovery inn i helsetjenestene. I tillegg har KBT tatt initiativ til å starte regionalt nettverk for recovery i Midt-Norge, som tar sikte på å samle aktører med interesse for recovery, med hensikt om utveksling av erfaringer og ny kunnskap.

I visjonen vår står det at vi arbeider for erfaring og fag i likeverdig dialog for bedre tjenester. Når det gjelder brukerinvolvering på individnivå, tenker KBT at recovery er et av områdene som kan bidra til styrket samarbeid mellom fag og bruker og mer samvalg, noe som bidrar til økt brukermedvirkning. Vi er interesserte i å utforske hva recovery betyr for den enkelte og hva som er viktige elementer i en bedringsprosess, slik at helsetjenestene kan utforme hjelpen de gir på en mer treffende måte. I et større perspektiv dreier recovery seg om menneskerettigheter, arbeidslivet og sosiale arenaer på et samfunnsnivå. Dette er også noe KBT engasjerer seg for, da vi mener at aspektet som omhandler samfunn, arbeidsliv, økonomi, bolig, det sosiale livet og omgivelsene man lever i har en stor innvirkning på folks helse. Vi vil arbeide for inkludering i arbeidslivet, bedre bosituasjon, informasjon om rettigheter og for bedre holdninger til og kunnskap om psykisk helse- og rusutfordringer.

KBT vil bidra til dette gjennom dokumentasjon og formidling av brukererfaringer om bedringsprosesser og recovery. Her vil blant annet Bruker Spør Bruker-evalueringer av tjenester, dialogmøter med kommuner og tjenester, foredrag på nettverk- og konferansesammenhenger, undervisning og utvikling av utdanning være områder hvor vi løfter recovery som et tema. Vi tilbyr også kurs med mål om å styrke enkeltpersoner og grupper. Verktøykassa for brukermedvirkning er et kurs i samarbeid med Sagatun Brukerstyrt Senter, som gir en innføring i empowerment, kommunikasjon og brukermedvirkning på individ- og systemnivå. KBT har også utviklet selvstyrkingskurs, hvor temaene er selvledelse, arbeid med mål, motivasjon, kommunikasjon, konflikthåndtering og påfyll i hverdagen. Vi tilbyr også kurs for erfaringskonsulenter og arbeidsgivere, hvor recovery-orientert praksis er et sentralt tema i måten erfaringskonsulenter jobber på og hvordan tjenesten lager rom for dette. I samarbeid med de fire andre regionale brukerstyrte sentra i Norge er vi Knutepunkt for Recovery, som du også kan lese mer om lengre oppe i denne artikkelen.

Recovery har lenge vært noe KBT har vært opptatt av, og vi har flere tidligere prosjekter og aktiviteter der dette har vært sentralt. I Bruker Spør Bruker-evaluering av Sagatun Brukerstyrt Senter i 2017 snakket vi med brukerne av senteret om deres opplevelse av recovery og på hvilke måter Sagatun som treffsted- og sysselsettingsfunksjon bidro til dette. Klikk på linken for å lese mer om prosjektet og det vi fant ut om recovery her.

Tekst: Christina Kildal og Elisabeth Asphaug Rauboti.

About Christina Kildal

Prosjektmedarbeider. Jobber med barn og unge-prosjekter, Bruker Spør Bruker-evalueringer og artikler til nettsida.