Sett den som trenger hjelp i fokus

Fra venstre: Bjørnar Fauske Bye, Vilde Jektvik Rønning, Maren Hamre, Johanne Bakken Moe og Christina Kildal

Johanne Bakken Moe og Christina Kildal, som jobber som prosjektmedarbeidere i prosjektet Min Stemme Teller, deltok på andre samling i KS’ læringsnettverk for «God samhandling barn og unge» i Midt-Norge. Sammen med representanter fra Mental Helse Ungdom (MHU) ble de intervjuet på scenen av psykolog Bjørnar Fauske Bye fra Stangehjelpa. Samtalen tok utgangspunkt i spørsmålet: «Hva er viktig for deg?»

Ungdommene mener at det er viktig å få gitt tilbakemeldinger i behandlingen, og at god brukermedvirkning handler om å involvere brukeren direkte inn i hele prosessen. Ulike tilbakemeldingsverktøy som for eksempel FIT eller andre typer skjemaer kan være et fint verktøy, men de mister sin nytte når de brukes på feil måte. Christina Kildal utdyper:

– Mange fyller ut ulike skjemaer de aldri ser igjen og merker ingen endring, hva blir da poenget med å bruke dem i utgangspunktet? Dessverre er det nok slik at tilbakemeldingene ofte ikke får særlig innvirkning på den hjelpa som fortsetter, og nettopp derfor opplever nok mange slike skjemaer og metoder som meningsløse og bortkastet fra et brukerperspektiv. Man kan bli sittende igjen med følelsen av at alt skjer over hodet på en og at en ikke har noe å bidra med, mange ender opp med å fortsette i et behandlingsforløp som ikke hjelper fordi disse potensielle gode verktøyene blir brukt uten å faktisk involvere brukernes ønsker og meninger direkte i hele prosessen.

Tillit og medmenneskelighet

De trakk også fram viktigheten av tillit i relasjonen mellom bruker og behandler. Som behandler må man tørre å satse på tillit og medmenneskelighet fremfor manualer.

– Det er viktig å se personen i pasienten og ikke bare diagnose og problem, også er det viktig at behandleren er fleksibel og kan forme seg etter brukerens behov og tanker om behandlingen, sier Johanne.

Mennesker i fokus – ikke manualer

I etterkant av samlingen har Christina gjort seg følgende refleksjoner etter å ha hørt ulike foredrag fra forskjellige fagpersoner:

– Er det ikke da selvinnlysende nok at å kun basere samhandling på et naturvitenskapelig perspektiv vil få hull i det store bildet og en mangelfull behandling? Diagnostikk er et godt konkret eksempel, for den som skal gi hjelp er det trygge sko å stå i og det kan være nyttige retningslinjer å følge, men å utelukkende bruke det som oppskrift i behandlingen vil overkjøre det enkelte menneskets person og behov, og dermed også utbytte av hjelpa. Som det ble sagt her: Problemer er komplekse og ikke lineære. Her vil jeg også trekke frem Stangehjelpa som et godt eksempel. Her har vi noen som har forstått at samhandling er en måte å jobbe sammen på, og ikke et målbasert pålagt prinsipp som dessverre er det som kommer til uttrykk både i utdanningene til de ulike helseprofesjonene og i det nåværende systemets utrednings- og tilnærmingsmanualer. Det er denne typen samhandling jeg føler at Johanne og ungdommene fra MHU fikk vist på scenen under samlingen da vi i praksis sammen med psykolog Bjørnar Fauske Bye fikk snakket om hva som er en god behandling. For hvem vet vel bedre hvilken hjelp som funker og ikke, enn de som selv mottar den? Salen var tyst og det var tydelig at slike stemmer trenger å bli hørt mer; de teller. Den gode mottagelsen vi fikk er et lovende tegn på at en endring i systemet og behandling er ønsket i fra helseinstansene, og samlinger som denne setter nettopp dette i fokus. For det det handler om er noe så enkelt som å sette den som trenger hjelp i fokus istedenfor de ubøyelige oppskriftene og manualene; å møte mennesket for det de er og spørre hva som er viktig for deg.

Tekst og foto: Juni Raak Høiseth